Plastisk kirurgi

Etter en halv dag på jobb (vel, grunnen var jo at jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde fri i dag - istedenfor dra igjen så jobbet jeg likså greit en halv dag)

Uansett, så setter jeg meg ned med glass brus og skal bryne meg på denne blogg-saken, men før jeg kommer meg så langt så leser jeg noen nettaviser. Der på dagbladet.no så er det en sak om Monica Øien hvor hun hadde gjort en repotasje om plastisk kirurgi.

Hun fikk gjort en analyse av ansiktet sitt og da fikk hun beskjed at hun har et høyt antall rynker, moderat underleppe, tynn overleppe og et høyt bakterieinnhold i huden. I tillegg anbefales hun å ta restylane og Botox, samt at kirurgen mener hun burde ta panneløft.

Monica Øien spurte om det  var nødvendig å tukle med "Guds skaperverk" og det svaret var:" han var Guds instrument". Jeg har ikke noe til overs for den type kirurgi med mindre at det er en nødvendig. Og jeg mener at Charlize Theron som sa engang at rynkene er ansiktets fotoalbum, så hvor kludre til med relativt unødvendig kirurgi?

Skal ikke så veldig langt når man ser mislykkede inngrep

Jocelyn wildenstein gikk "amok" når manneb hennes skiftehenne ut med en yngre modell - kan ikke si at dette er en forbedring akkurat.



Peter Burns



Jocelyn Wildenstein


<><>

<>

<><>

Amanda Lepore -

Jeg synes at jeg skal være fornøyd med den jeg er:)



little miss perfect eller sikker vei til evig uskkerhet for resten av livet.

Jeg ble sittende å se på et program her om dagen som heter Little miss perfect og det handler om skjønnhetskonkurranser for barn mellom 5-10 år. Barn helt ned i 5 års alderen blir dømt utifra utseende og hvor talentfulle de er.

Jentene har små strutteskjørt, stivspraya hår, bleika tenner og et tonn med sminke slik at de skal forestille små voksne. I tillegg til dette så blir de spraya med brunfarge. Mødrene (det er hovedsakelig mødrene) er ikke hakket bedre for de går så langt at de skyter inn botox i ansiktet og bleker tennene.

Jeg må si at jeg er sjokkert, trist, kvalm og skremt når jeg ser disse jentene. Slik ut det ser ut ifra mitt sted så er det foreldrene som vil dette mer enn barna. i mange tilfellene så lever disse mødrene drømmen gjennom barna.

Foreldrene sier at barna liker å kle seg ut og leke prinsesser. Jo da, det kan jo hende, men ikke hele tiden. Når jeg vokste opp så likte jeg kle meg ut som prinsesse, men i mammas kjole og altfor store sko.. aldri på dette stadiet.

Det er noen av foreldrene som sier at barna kan si stopp og da stanser de med skjønnhetskonkurranser. I den siste episoden så var det en av jentene som ikke ville gjøre dette og da sa hun stopp. Mora sa at det var ikke et alternativ. Det hørtes nesten ut som at mora ofret så masse dette at dattera ikke fikk ødelegge dette for mora. Lurer på hva dette lærer ungene? Barna blir dømt etter utseende, men det kan jo bare være en vinner.

De andre sitter og gråter fordi at de ikke vant. Hvilke signaler gir det en 5åring når avgjørelsen sier at du vant ikke for at du ikke er pen nok. Unger er jo verdensmestre med å tro at alt er deres feil når det ikke går etter planen.

En av foreldrene presterte å si at: You may be offended if you have an ugly child. er det mulig? det er også endel kniving mellom mødrene..en del av gamet er spisse albuer og stor munn… samtidig så skal de lære at alle forskjellig og hvordan man skal behandle andre mennesker.

hva hendte med la barn være barn?

Hvordan håndterer man en vanskelig nabo

Saken er at jeg har en nabo som er lettere sprengt (mangel på et bedre ord). Når det er noe som går han imot så går han i sikringsskapet mitt og slår av hovedbryteren.

Det spiller ikke rolle om det er tidlig på dagen, ettermiddagen eller på kvelden eller natta. Han har til og med slått av hovedbryteren når jeg ikke har vært hjemme.

Jeg bor i blokk og det er av disse blokkene som ble reist på 70-tallet.. Jeg vet vet ikke hvordan det er med andre blokker, men hos oss så er det slik at sikringsboksene er i hovedgangen og det er også slik at nøkkelen som vi har passer til alle sikringsskapene.

Et av eksemplene er at det var en ettermiddag i 2008 hvor jeg holdt på å lage mat. Klokken var rundt 17.00. Sønnen min var på soverommet og spilte på sin Playstation og min far var på stuen og så på tv. Mer visste ikke vi før lysene var slukket. Jeg kom fram til døra tidsnok å se gjennom tittehullet at han sprang ned trappa.

Eksempel nr to var at jeg kom hjem fra jobb sent på kvelden for et par mnd siden. Jeg satt og kikket tv og når klokka var 00:30 ble mørkt enda en gang.

Et annet tilfelle er at far min var barnevakt og når han kom ut for å kjøre hjem så var to av dekkene skåret av med kniv. Jeg var ikke der når det skjedde, men jeg må si at mistanken er veldig sterk mot XXXXX XXXXXX.

I dag skulle jeg til boden min og da var alle hengslene plutselig borte og det som holdt døra på plass var henglåsen. Jeg er den eneste som har boden der jeg har den. tillegg så skal den døra være bestandig låst..det betyr at den person som har tatt hengslene har også adgang til den døra som igjen betyr at det er bare beboerne som har nøkler til den. 

For en del uker siden så ble det en konfrontasjon hvor han innrømmet at det var han som var som slo av hovedbryteren. Han sa at jeg vasket klær om natta. Det har vært en eller to anledninger hvor jeg har å måtte sette på en klessvask sent grunnet turnusarbeid. 

Er ikke få ganger hvor han har kalt min sønn for en jævla idiot når jeg står rettved siden av… jeg gått i strupen på han hver eneste gang…

Når det er sagt så vasker han i tillegg klær på natta. Det er ikke få ganger hvor jeg har hørt at sentrifugen har gått for fullt klokka fire på natta. I tillegg så har det gått en del høy musikk på natta og at han ikke har vekket sønnen er et under. Det er ikke få ganger hvor jeg har våkna til Iron Maiden… Jeg er en stor maiden-fan…men ikke klokka fire på natta.

for å gjøre saken verre  så hadde jeg ei dørmatte som jeg måtte kaste ettersom den ofte var klissvåt og stinket urin.. kan ikke ha mye fantasi med å vite hva som foregått der i gården.

Denne naboen bor under meg og han super tett på flaska for å si det slik… Jeg har snakket med den naboen som ved siden av meg og jeg er ikke den eneste har har gjort dette mot. Mange naboer fått strømmen tatt fordi at livet går han imot. Om det er kommet andre klager på han vet jeg ingenting om.

Er det noen som har tips til å handle slike skrullinger?

Jeg har allerede lagt klage til Borettslaget senest i kveld.

(oppdatering: styret i borettslaget har hatt møte med oss og det kom ingen vei med det for det er ingen bevis)

I dagens media er det masse artikler om hvordan kvinner ( og menn) skal se ut for å bli lykkelig.

Jeg har lagt merke til at modellene på catwalk'en blir stadig tynnere, mens hverdagskvinnene er mer og mer overvektig, Kan dette ha en sammenheng på at medienes press på kvinner skal se ut på en spesiell måte og oppføre seg  på? Ja, det tror jeg… riktignok ikke alle tilfellene, men i mange tilfeller.

Det er også sagt at de modellene "kleshengere" for klærne. Ikke skal jeg si høyt hvor lite jeg kan eller bryr meg om mote for det er veldig lite for jeg har min egen stil og trives med det.

I flere ukeblader er det sider opp og ned "mist 10 kg på 4-5 uker". Hvor helsemessig forsvarlig er det egentlig? For ta et eksempel: hvis en person  går ned x antall kg på et x antall uker for å komme seg inn i badedrakta til sommersesongen. Hva med når kuren er over og personen begynner å leve som før? Jeg regner med at h*n legger på seg de kg som er tatt av + at det sniker et par kg ekstra .

Mitt spørsmål er at: kan man ha noen  kilo og fremdeles være lykkelig. Ut ifra meg selv så er svaret ja. Jeg har noen kilo for masse og jeg er jo lykkelig, jeg.

Hvordan kan det være de som sier at de vet bedre enn meg når det handler mitt liv. Jeg har lest artikler at det er de som sier mellom linjene at: "Lille venn, hør på meg nå for jeg vet bedre enn deg, du er ikke lykkelig". Da er da jeg vil skrike at: "helvete om du gjør!!!!" jeg kjenner at nakkehårene reiser seg nå det er folk som skal uttale seg om i første omgang ikke har noe med eller andre omgang vet noe om.

Jeg har snakket med personer som har gått gjennom en kostholds endringer og jeg har leste en del blogger. Kudos for de som ønsker denne endringen og at de greie det. Jeg kan tenke meg at de ikke er lett.

Selvfølgelig er det en del helserisiko i det å være overvektig som for eksempel ryggproblemer, diabetes, hjerteogkarsykdommer, slitasje på leddene og sikkert en del andre som slenger seg på.  Det er ikke alle som har de problemene.

Jeg har også fått med meg at det har vært en del kvinner av variable størrelser  og hvor de bretter at de elsker livet, men i kjølevannet av dette så kom det rosende ord av de som støtter dem, men samtidig som det frem at de som har gått ned 5-30 kilo hvor de uttaler seg at siden de ikke likte seg selv så er det ingen som liker seg selv hvis de er litt store.

I filmen Precious  så spiller Gabourey Sidibe en 16 år gammel fattig jente fra New York, som blir mishandlet av sin egen mor, og som venter sitt andre barn. Det første fikk hun med sin egen far.

Men saken er at hun hadde uttalt seg hvordan hun elsker i hvordan hun ser ut. Det var da de som mente at hun ikke er ærlig når hun sa det. Hvorfor skulle ikke hun være ærlig?

Ikke skal jeg sitte her at det er enkelt å si man er man er lykkelig og har noen kilo til overs, som sagt så har jeg noen kilo til overs. Jeg har ikke bestandig hatt det slik, men jeg (jeg kan kun snakke for min egen del) begynte å si til meg selv at jeg var noe og ingen skulle si til meg hva jeg skulle gjøre.  Jeg begynte å si til meg selv at hvis ingen tok meg for den jeg er så til helsike med dem for det er deres tap.

Må vi virkelig stå samme bås eller er vi unike nok til å være oss selv.

En ny fedme-debatt

Da er det på’n igjen med en ny debatt om fedme og det er en bra og en nødvendig debatt.
Denne gangen er det Kari Jaquesson som er i vinden med at man har ikke en sykdom, men man er feit.
Ikke at jeg har så mye medisinsk bakgrunn(ut i fra det jeg har fått med meg så har ikke hun det heller), men jeg kan bare snakke for min egen del.

Synes at Kari er ekstremt sneversynt når hun prøver å bagatellisere en situasjon som rammer en del mennesker. Det gjør hun ved å hevde at man har ikke fedme, men er feit. I at hun kommer med en flåsete kommentar viser mangel på respekt og liten intelligens.
Jeg vil påstå at det er i slike situasjoner man bør holde kjeft og la folk tro at man er idiot enn at man åpner kjeften og fjerner en hver tvil.

Jeg skal være med å si at vi er større i dag enn det var for 50-70 år siden og det er for teknologien har kommet så langt som den har gjort. Flere av oss har mer stillesittende arbeid i dag enn det vi hadde da. Data utgjør mer av vår hverdag, tar ikke med klesvasken i bekken og såper det inne lengre. Vi trenger ikke å delta i slåttonna lengre.
Det er mange faktorer som avgjør at man er overvektig som blant annet arv, miljø, genetisk og psykologiske faktorer.

Så det er ikke bare å si: klapp igjen mathålet og trim.
Det er sikkert noen tiltak som kan gjøres for hjelpe de det gjelder for de er ikke en “lost cause”.
For å snu på dette da, så har ikke bulimikere og anorektikere samme media oppslaget som overvektige har. Hvorfor ikke? De som er til behandling for anoreksi og bulimi koster også samfunnet dyrt.
Det sies at overvektige ikke har viljestyrke og at det har gjort dette selv, men har ikke de underernærte gjort dette mot egen kropp?

Ta meg og mine brødre for eksempel, vi er fire søsken som er i forskjellig kroppsfasonger. Min eldste bror er sånn cirka 1,87 m og slank og han kan spise mye uten at det viser nevneverdig, men hvis han var ti kilo for tung i forhold til høyde så hadde ikke det vistes så mye, det hadde kledd han.
Bror nummer to (like høy som bror nr en) som er “naturlig tynn” og kan spise hva han hva han vil…junk-food, drikke H-melk, ete feit mat…som sagt hva han vil og han legger overhodet ikke på seg (føler at jeg er litt misunnelig på denne der), MEN så har du yngste bror min (til tross at han er 7 år eldre enn meg) og meg som legger på oss fem kilo idet vi går forbi brødboksen.

Jeg har sikkert kunne sikkert hatt godt av å gå ned 20 kilo, men igjen så skal ingen komme å si at jeg har dårlig kondis for jeg tar ikke buss når jeg skal noen plass ( vel, bare hvis avstanden blir for stor). Når jeg skal på jobb tar jeg bussen (grunnen til at jeg ikke går til jobben er at jeg er alene med omsorgen for min sønn og har noe lekser å gjøre med ham før jeg løper til bussen), MEN skal sies at jeg går hjem og jeg bruker rett i underkant av 90 minutter. Det er ikke på grunn av at jeg går så sakte, men det er langt. Avstanden av jobben min og der jeg bor er fem km. Jeg har funnet ut jeg går mye raskere når jeg plugger Ipod’en i ørene og hører på musikk. Dette er meg og jeg skal ikke påstå at dette funker på alle.

Riktignok så løper jeg ikke til skogs hver bidige dag og ikke er jeg bosatt på helsestudio, ikke driver jeg med kondisjonstrening slik Kari fremviser at det er det eneste riktige form for trening. Til det så vil jeg si: HELL NO! Jeg for min del har jeg aldri likt styrkeløft, aldri hatt sansen av kondisjonstrening, utstår ikke løpeturer i skauen. MEN jeg elsker å danse så jeg har holdt på med aerobic til føttene ble “ødelagt”, drev på blant annet med jazzballett, rytmisk sportsgymnastikk i mine yngre dager. Cluet her er at man må få finne sin sport og sin interesse:)

Jeg er som “generøs” i omfanget, men jeg spiser regelmessig og jeg spiser helt vanlig norsk kosthold. Styrer unna sukker i hverdagene og jeg holder meg i aktivitet. Kan unne noe ekstra godt i helgene fordi at det er jeg gjort siden barnsben.

I alle de programmene som jeg ser Kari Jaquesson, så er hun på barrikadene at det er bare trim som gjelder, alle artiklene som jeg ser i bladene så det er det samme der og jeg skal være enig i det at mosjon er en nødvendighet, MEN det er ikke ALT.

Det er tydelig at hun trener hele dagen, men for oss andre som faktisk har en jobb i tillegg så er det ikke alltid like enkelt å finne tid til dette. Kanskje vi skulle slutte og jobbe slik at vi mosjonerte hele dagen så kanskje hadde det vært håp for oss også.

(oppdatering: var til legen for en mnd siden og alle prøver var kjempefine...ingen høyt blodtrykk, blodprosent var toppers..)

La guttene bli med mor hjem

På VG nett leste jeg i dag at Kari Ann Volden ikke får ta med seg tvillingene til Norge fordi at det er surrogat og fordi Kari Ann er enslig forsørger.

Jeg må bare si at jeg kan ikke forstå at hun ikke kan ta med hjerteknuserne til Norge. Her har du en mor som har ett ønske og de er å få de hjem og være mor. Men på grunn av et trangsynt tungrodd system i Norge så er ikke det mulig  "fordi hun var alenemor. Bare par og homofile alenefedre kan lovlig benytte seg av surrogati i India etter det norske regelverket".

 

La henne og guttene komme hjem!!!

Tenk på en ting: her i Norge er det kvinner som har lagt seg ned med mannfolk fått unger og går trygd (Jeg vet ikke alle gjør det, men noen). Det er også de som har en haug men unger og ikke to av ungene har samme far. Disse skal Norge gå å betale på, men når det ei dame som har økonomisk og emosjonelt kapasitet til å ta seg av barna ikke skal få lov på grunn av en teit lov.

  

Jeg vet det at så snart min sønn er 18 år (bare 6 år igjen) pakker jeg kofferten og flytter fra Norge (regner med at gutsekken vil være med)...jeg skal heller ikke bli gammel i dette landet heller! hvor jeg skal flytte.. så langt har jeg ikke kommet, men det må være et land som er bedre enn dette.

(oppdatering: Norge har endret seg i saken og hun får ta de med hjem:))

Tannlege med postordre-lisens

Husets 12-åring var til tannlege på tirsdagen og skulle ta to små hull i fremtennene. Det skal sies at han er ikke fan av tannleger til å begynne med.

Tannlegen satt første sprøyte og etterfulgt av en pause så skulle han begynne prosedyren, mens han holder på så fikk guttungen uutholdige smerter og begynte å gråte. Tannlegen på sin side påsto at min sønn ikke hadde smerter og ville fortsette, men satt sprøyte nr to alikevel. Ny pause etterfulgte og så var det på'n igjen,,, hva skjer? Jo, smertene kom tilbake og han begynte å vri seg i smerter og gråte. nå var det tannlegen og assistenten som sa at det var ikke smerter og han hadde ikke vondt. han bare forvekslet det med dirring. Er det mulig? jeg satt der perpleks og trodde ikke det jeg hørte.

Resultatet var timen måtte avbrytes, men fikk ny time igjen på onsdagen. hoven og bentent gikk vi derifra. Dagen ruslet seg videre ogetterhvert som timene gikk ikke bedøvelsen ut og heller ikke hevelsen heller. Her har da en sønn som ikke har overhodet kontroll på munnen sin. han siklet som en foss, kan ikke snakke skikkelig, kan ikke svelge, kan ikke spise noe som helst.

tannlegen begynte kl 9 og når klokken 18 så var det ingenting som var endret. Like hoven og betent. tenkte at dette er da ikke normalt. ringe legevakta som viste mye sympati, men som sa at siden dette er tannproblemer så kunne de ikke gjøre noe, men jeg nåtte ta kontakt med tannelgen hadde behandlet han. Fikk nummeret og så ringte jeg, presenterte meg og forklarte saken, men det var formye å forvente litt sympati. Han så ikke problemet i det hele tatt. jeg spurt om det kunne være slik at han hadde kommet borti en nerve som ikke var bedøvd (det skulle jeg hvertfall ikke ha spurt om) og jeg fikk klar beskjed om at det VAR DET IKKE!! jeg forklarer etter 9 timer så kan han fremdeles ikke snakke skikkelig, sikler som baby, kan ikke spise, kan ikke svelge. så hører jeg i andre enden: "hva er da problemet, dessuten ettersom at jeg ikke fikk gjøre meg ferdig så får han ta konsekvensen av dette". Det jeg tolker av det er min sønns "feil" at tannelgens at han ikke fikk gjort seg ikke ferdig. Sist han sa at jeg skulle gi han smertestillene så snakket vi dagen etterpå. Den timen ble AVLYST!

Sønnen min klarte ikke å spise før dagen etterpå, første vannskvetten inntok han rundt 3 tiden på natten.

hva neste hvor kan jeg klage på denne tannlegen, tar kommunen hvem som helst av tannleger?  Eller er tannlegene så beskyttet. Det er svartens på tide å luke ugresset av tannleger.

det er slik at jeg er heller villig til å betale min privattannlege slik at det blir gjort skikkelig og behandler med respekt enn at min sønn skal bli mishandlet på denne måten.

Hva skjer når foreldrene IKKE får beskjed

Etter fokuseringen som har vært på mobbing og alt rundt det så vil jeg skrive noen ord om det. Det har vært noen runder med dette og det vil komme flere rundt senere på samme temaet. Dette er et tema som er høyst aktuelt og er sårt for mange mennesker, deriblandt meg selv, men mitt innlegg handler om når ikke foreldre får beskjed at det har vært knuffing på skolen, når erting og mobbing på skolen eller på skoleveien innteffer.

I mitt tilfelle så har jeg fått beskjed av min sønn at han har blitt mobbet på skolen, hvor mobberne hadde sagt at hvor stygg han er og så videre. jeg regner med at jeg reagerte som de fleste foreldre med forferdelse og sinne. det jeg gjorde var å kontakte læreren og jeg fortalte det som var skjedd, og det var da sønnen min sa at det var ikke første gangen at dette hadde skjedd. Læreren beklaget at min var utsatt for dette og hun skulle ta tak i dette. jeg regnet med at jeg skulle få tilbakemelding på dette og at kanskje et møte med foreldre, vel i det minste unnskyldning fra de andre ungene.

Tiden gikk og jeg hørte ingenting, så jeg spurte sønnen om det hadde bedret seg, men nei. Guttungen sa at han måtte være med læreren på plana for å peke ut de ungene som hadde vært trollat med ham. Jeg måtte kontakte skolen for å høre om hvordan det gikk i saken og jeg fikk beskjed at det var ordnet opp i og at skolen har snakket med ungene som igjen lovde og ikke gjøre noe slikt igjen.

Den lovnaden hold nesten i to uker for de samme guttungene hadde syklet etter sønnen og kompisen han og plaget dem... og da holdt på hvor stygge de var og hvor liten baby kompisen var (vennen til sønnen min er veldig sensitiv) siden han gråt. Da hadde "pøblene" jaget de to på en liten tue og lot ikke de passere. oppå haugen stod de og sønnen kjefta og faktisk forsvarte kompisen sin. jeg så hele sitausjon for den haugen de stod på var rett over gata hvor vi bor. i det jeg kom ut ropte tassen på meg og plutselig var sykkelpøblene over alle hauger. Jeg snakket med de to, Ben og jeg fulgte kompisen hjem.

Atter en gang kontakter jeg skolen på hva som hadde skjedd og læreren beklager og skulle ta tak i det, men igjen så hørte jeg ikke noe. På dette tidspunktet tenkte jeg de på skolen må vel tenke at jeg er hysterisk husmor. jeg spurte skolen i tillegg om hadde foreldrene fått beskjed på dette. Da fikke jeg beskjed (og jeg holdt på få teen i halsen for jeg trodde at jeg hørte feil) at de ikke hadde kontaktet foreldrene for skolen skal håndtere dette selv og dette skal løses på skolen.

Nå skal ikke jeg sitte her og si at det problemer med alle andres barn og det er de andre foreldrene som ikke har gitt barne sin en skikkelig oppdragelse for min sønn kan terge på seg gråstein hvis han finner det for godt. min sønn er ikke bedre eller verre enn andre unger flest.

Når man har barn i småskolen så blir man kallt inn til foreldresamtale et par ganger for året og ifjor så var jeg der og der fikk ejg beskjed (sånn tilfeldig og midt i ei bi-setning) at ben hadde vært etter tre jenter og plaget dem. Jeg trodde at jeg skulle flippe i vinkel på Ben. To av jentene hadde vært oppgående og tatt igjen, til pass for Ben. Jeg sa det til at han hadde bare fortjent det. MEN når han hadde gått etter en av jenten som ikke kunne forvare seg og det var ei jente med Down's.. det var da jeg holdt på å klikke vinkel.

Ben fikk høre meg og hva jeg mente om en slik oppførsel for jeg oppdrar ikke en byting og jeg spurte om jeg hadde vært så slapp i oppdragelsen med han og når hadde jeg signaler at det er greit å mobbe andre. Jeg fikk til svar jeg var ei god mamma og aldri hadde jeg gitt tillatelse det var ok til plage andre. Han måtte si unnskyld til jentene.

Jeg spurte på hvorfor jeg ikke hadde fått beskjed fra skolen når dette hadde skjedd og atter en gang fikk jeg beskjed om at dette var noe som skulle løses på skolen. Jeg har sagt i fra skolen at jeg skal ha beskjed når det er knuffing/mobbing på skolen der min sønn er involvert, men har til dags dato aldri fått en telefon. Men til gjengjeld så er de veldig flinke å ringe hvis Ben har en rød og en grønn strømpe på seg.

Det er ofte hvor Ben kommer hjem og det har knuffing på skolen, men jeg har sluttet å ringe til skolen for jeg kommer ingen vei med det. Sier til Ben at han får passe på seg selv og han får ikke begynne så ordner alt seg.  jeg har snakket  med flere foreldre som blir overrasket på måten skolen håndteres slike ting.

Er det noen der ute som har noe lingnende opplevelser med sin skole og eller har tips hva jeg kan gjøre?? For det frustrende at man som foreldre skal "løpe" etter skolen.

 (oppdatering: det har vært et oppslag i lokalavisa om en sak om mobbing på skolen som ikke jeg kan gå i detalj i, men jeg kan si at det er fellestrekk i den saken med min. likehetstrekkene er at moren det stakkars barnet har iherdig prøvd å komme i kontakt med skolen uten at det har kommet noen vei. Moren til det barnet har anmeldt skolen til politiet. - tenkte at jeg skulle linke saken, men den var ikke gitt ut på nettavisen)

Nå har jeg mistet litt oversik

Jeg må bare erkjenne mine begrensinger for jeg har mistet litt oversikt over bloggene mine så jeg bestemte å legge de ut her, slik at jeg har alt på en plass. Det har jo gått en tid slik at jeg kommenterer det underveis:)