I dagens media er det masse artikler om hvordan kvinner ( og menn) skal se ut for å bli lykkelig.

Jeg har lagt merke til at modellene på catwalk'en blir stadig tynnere, mens hverdagskvinnene er mer og mer overvektig, Kan dette ha en sammenheng på at medienes press på kvinner skal se ut på en spesiell måte og oppføre seg  på? Ja, det tror jeg… riktignok ikke alle tilfellene, men i mange tilfeller.

Det er også sagt at de modellene "kleshengere" for klærne. Ikke skal jeg si høyt hvor lite jeg kan eller bryr meg om mote for det er veldig lite for jeg har min egen stil og trives med det.

I flere ukeblader er det sider opp og ned "mist 10 kg på 4-5 uker". Hvor helsemessig forsvarlig er det egentlig? For ta et eksempel: hvis en person  går ned x antall kg på et x antall uker for å komme seg inn i badedrakta til sommersesongen. Hva med når kuren er over og personen begynner å leve som før? Jeg regner med at h*n legger på seg de kg som er tatt av + at det sniker et par kg ekstra .

Mitt spørsmål er at: kan man ha noen  kilo og fremdeles være lykkelig. Ut ifra meg selv så er svaret ja. Jeg har noen kilo for masse og jeg er jo lykkelig, jeg.

Hvordan kan det være de som sier at de vet bedre enn meg når det handler mitt liv. Jeg har lest artikler at det er de som sier mellom linjene at: "Lille venn, hør på meg nå for jeg vet bedre enn deg, du er ikke lykkelig". Da er da jeg vil skrike at: "helvete om du gjør!!!!" jeg kjenner at nakkehårene reiser seg nå det er folk som skal uttale seg om i første omgang ikke har noe med eller andre omgang vet noe om.

Jeg har snakket med personer som har gått gjennom en kostholds endringer og jeg har leste en del blogger. Kudos for de som ønsker denne endringen og at de greie det. Jeg kan tenke meg at de ikke er lett.

Selvfølgelig er det en del helserisiko i det å være overvektig som for eksempel ryggproblemer, diabetes, hjerteogkarsykdommer, slitasje på leddene og sikkert en del andre som slenger seg på.  Det er ikke alle som har de problemene.

Jeg har også fått med meg at det har vært en del kvinner av variable størrelser  og hvor de bretter at de elsker livet, men i kjølevannet av dette så kom det rosende ord av de som støtter dem, men samtidig som det frem at de som har gått ned 5-30 kilo hvor de uttaler seg at siden de ikke likte seg selv så er det ingen som liker seg selv hvis de er litt store.

I filmen Precious  så spiller Gabourey Sidibe en 16 år gammel fattig jente fra New York, som blir mishandlet av sin egen mor, og som venter sitt andre barn. Det første fikk hun med sin egen far.

Men saken er at hun hadde uttalt seg hvordan hun elsker i hvordan hun ser ut. Det var da de som mente at hun ikke er ærlig når hun sa det. Hvorfor skulle ikke hun være ærlig?

Ikke skal jeg sitte her at det er enkelt å si man er man er lykkelig og har noen kilo til overs, som sagt så har jeg noen kilo til overs. Jeg har ikke bestandig hatt det slik, men jeg (jeg kan kun snakke for min egen del) begynte å si til meg selv at jeg var noe og ingen skulle si til meg hva jeg skulle gjøre.  Jeg begynte å si til meg selv at hvis ingen tok meg for den jeg er så til helsike med dem for det er deres tap.

Må vi virkelig stå samme bås eller er vi unike nok til å være oss selv.